Martin Jøsevold

Gode venner!
Nå begynner det å bli langt mellom innleggene fra venner av Bardal. Betyr det at ingen har noe å si? Tidligere i vinter gikk det en serie på NRK TV som het (så vidt jeg husker) Uten grenser, om en gjeng handicappede mennesker som tok seg opp til toppen av Snøhetta for egen maskin og med hjelp av hverandre. Uten fellesskapet hadde man ganske sikkert ikke kommet seg opp til fjells. Det slo meg bare plutselig at denne gjengen har mye til felles med Bardal. Selvsagt er vi som bor her ikke fysisk handicappede i tradisjonell betydning. Men vi er i sosial sammenheng handicappet. Vi bor ikke og gjør ikke sånn som vi skal. Vi er ikke urbane nok. Vi faller gjennom i de fleste tester. Men, og det er poenget, det er ikke vi som har definisjonsmakten. Vi blir betraktet og vurdert og framstilt etter helt andre kriterier. Det er helt andre menesker som har makt til å si hva som er rett og bra. Vi som bor i Bardal er prisgitte andre krefter enn dem vi selv har kontroll over. Vi er altså avhengig av at vi selv evner å stå fast på hva vi mener er bra. Vi har valgt å bo her, fordi vi finner verdier her som vi ikke finner andre steder. Men vi er få, og våre standpunkter slår i liten grad gjennom i storsamfunnet. Derfor er vi på mange måter akkurat som gjengen som slåss seg opp til Snøhetta. Vi slåss også mot alle odds. Men, og det er hovedsaken, hvis vi lærer av Snøhetta-gjengen og hjelper hverandre, så kommer også vi til toppen, eller sagt på en annen måte: vi overlever som bygd. Men, hvis vi ikke hjelper hverandre som Snøhetta-gjengen gjorde, er vi dømt til å tape. Hva betyr så det konkret? Jo, vi møter opp på alle arrangement. Vi stiller opp i komiteer, vi er i det hele tatt aktivt med på å bygge bygda og skaper entusiasme. Nå er jeg lei av å å savne de samme naboene hver gang det foregår arrangement på bygdehuset. Drømmen om det gamle ungdomshuset må vel være død nå? Huset er nedbrent!!! Det eksisterer ikke lenger. Og uansett hvor uenig vi var i at aktiviteten ble flyttet til skolen, så nytter det faktisk ikke å surmule lenger. Nå handler det om å hjelpe hverandre til toppen av Snøhetta!!! Uansett om vi ikke synes at naboen er Guds gave til fellesskapet. Nå handler det om å gjenskape dugnadsbygda, gledesbygda, bygda som fikk til noe som imponerte alle andre. I morgen kveld skal jeg skrive om noen av de planene som ligger på vent. Vær med til toppen av Snøhetta. Vi så alle hva det betydde for deltakerne!! Jeg tror faktisk at Bardal trenger en sånn følelsesmessig opprusting.