Sverre Lorentzens krigsdeltakelse.
Noen Bardalsværinger har lenge kjent til at Eivind Lorentzen i 1993 gjorde et intervju med Sverre
Lorentzen om Sverres opplevelser under okkupasjonsårene og særskilt hans erfaringer fra
evakueringen av finnmarkinger fra Sørøya og de senere kamper det samme sted i de siste
måneder av okkupasjonen. Flere hadde hørt om intervjuet, men det var vanskelig å få tak i en
utskrift av det. Var det gått tapt? Heldigvis kom det til rette da sønnen til Eivind Lorentzen, Harald
gjorde et dypdykk i de mange nedtegnelser som han har etter sin far. Intervjuet vil du se er
interessant fordi en soldat med egne ord forteller om sine egne opplevelser. Hendelsene som
omtales er dramatiske og noen av dem har en slik betydning at de er innskrevet i krigshistorien i
nord.
Her skal intervjuet gjengis i sin helhet med Eivind Lorentzens innledning.
For å få glede av intervjuet kan det imidlertid først være greit å fornye bekjentskapet med Sverre
Lorentzen og jeg har derfor en innledning der jeg forteller litt om han.
En del av intervjuet er ikke selvforklarende. Derfor gir jeg utfyllende informasjon om flere forhold i
den forhåpning at den historie Sverre formidler skal komme enda klarere og mer fullstendig fram.
Sverre Lorentzen. Svolværgutten som gjorde Bardalsværing av seg.
Sverre Lorentzen ble født 16.5.1917 i Svolvær som den nest eldste i en søskenflokk på 4 gutter. Faren Hans var
forretningsmann, drev for seg selv primært med kjøp og salg av fisk, men også med andre forretninger.
« Agenturvirksomhet i alle brancher» omtaler Hans sin
virksomhet som i folketellingen for 1920. Sverres mor Signe var husmor.
Sverre har nok fra barnsben av vært aktiv og uredd, glad i
fysiske utfordringer og kjent som en meget flink svømmer.
Sambygdingene i Bardal minnes nok Sverre for hans åpne, joviale og vennlige personlighet. Men også for hans røffe framtoning.« Sverre var en hardhaus» sier flere og kan trekke fram hendelser som at Sverre kunne stille noe tynnkledd til fjelltur, det ble kaldt og regn og folk frøs. Men der var en som aldri beklaget seg over kulden og sulten, og det var Sverre. Sverre skulle bli sjømann. Dragningen mot havet har han nok hatt siden guttedagene. Han hadde bl.a ei læretid på seilskipet Statsraad Lehmkuhl.
Lorentzen i Svolvær var i slekt med Lorentzen i Bardal, både familien på Oppegården og på Ekkeren og en viss kontakt har det vært mellom familiene i Svolvær og Bardal også før krigen. Sverre og senere også minstebroren Øystein har vært på flere sommerbesøk i Bardal og der bidratt i gårdsarbeidet på disse to gårdene. Sverre har ikke kunnet unngå å bli oppmerksom på den fine ungjenta, Lillemor Jøsevold, som var jevngammel med Sverre og bodde på gården Ekkeren som enebarn til Helga og Andreas Jøsevold. Ungdommene har sikkert hatt et godt øye til hverandre, et fjernt slektskap
var det da også mellom dem, men det er først i 1942 da Sverre er på besøk i Bardal at de blir kjærester, iallefall at det blir kjent blant sambygdingene at de to unge ser ut til å sette riktig så stor pris på hverandre.
Men som Sverre forteller til Eivind Lorentzen følte han høsten 1942 at nå var det på tide å komme
seg over til Sverige, uten at han går nøyere inn på hvorfor dette hastet.
Når Sverre høsten 1942 reiser nordover og flykter til Sverige så skal ikke Lillemor høre mer fra
Sverre, aldri så mye som et brev eller et kort, ikke et tegn, før han sensommeren 1945 igjen står
på trappen til Ekkeren.
Sverre Lorentzen forteller om sine krigserfaringer til Eivind Lorentzen.
Sverre Lorentzen gikk til sjøs før krigen i 1940-45. Den 9.april 1940 var han på båten Nyhaug, som
kom med kullast fra USA til Kristiansund. De fikk los utenfor Stadt, men losen rådet dem til å
gjemme seg for tyskerne. Å gå inn til Kristiansund var jo det samme som å bli tatt av tyskerne.
Men tyskerne oppdaget dem og de ble bombet flere ganger. Til slutt etter tre uker ble de truffet
og senket utenfor Lepsøy. Noen var såret, men alle kom seg i land. De ble da værende på øya en
tid, men de fleste drog da hver til sin plass. Mange var jo opptatt av å få hyren utbetalt, men
Sverre tenkte bare på å komme seg nordover hvor kampene ennu var i gang. Så ble da kampene
slutt. Norge overgav seg og Sverre reiste først til Haugesund hvor han fikk ut en del av hyra, så
han hadde til billett nordover. Han ville hjem for å se tiden an, men hele tiden var det i tankene å
komme over til England.
Jeg skriver nu ned det som Sverre fortalte, med hans egne ord, om hvad han var med på under
krigen.
Han forteller:
"Men det ble til at jeg gikk på skole istedet. Fra 1940 til 42 tok jeg både styrmannsskolen og
skipperskolen. Og så reiste jeg til Bardal og var der en tid. På turen nordover forstod jeg at nu var
det bare å komme seg over til Sverige. Turen til Sverige gikk fra Ballangen. Vi gikk hele veien fra
Ballangen til langt inn i Sverige. Det var en hard marsj, men det gikk bra. Dette var i oktober måned
i 1942. I Sverige søkte jeg straks å komme videre, men det var helt ugjørlig da. Det var uhyre få,
kun spesielt viktige personer, som kom seg videre. Etter grundige avhør i lag med mange andre ble
vi sendt på skoghugst. Der var jeg til sommeren 1943. Da søkte jeg om å komme på et radiokurs
og det gikk greit. Kurset var i Gøteborg og varte i en og en halv eller to måneder. Det var jo ikke et
komplett radiokurs, men jeg lærte da noe.
Nu trodde jeg da at min tur var kommet til å dra til England. Det var jeg helt sikker på. Men i
Stockholm ble vi bare avvist, ingen mulighet til overfart til England. Vi var noen kamerater ilag, og
det var bare beskjed om å komme oss på skogen igjen, så de ville ikke snakke mere med oss.
Dette var i 1943. Men så utpå vinteren ble det opprettet flyruter til England som hentet folk både til
sjøen og til militære oppdrag. Min tid kom da i juni 1944. Jeg hadde da vært til militær opplæring i
ca. en måned. Så bar det til en forlegning utenfor Stockholm, og da trodde vi at nu bar det i vei.
Men dessverre så ble det opphold igjen. Så endelig kom da min tur.
I Sverige var det hele tiden bare norske myndigheter jeg hadde med å gjøre, bortsett fra da jeg
kom over grensen fra Norge. Med fly gikk så turen til Isle of Man. Her ble vi forhørt av de engelske
myndigheter, men det gikk greit for meg, da jeg stort sett hadde alle papirer som jeg trengte i
orden. Det gikk bare en 5-6 dager så kom jeg til London. Jeg søkte da å komme inn i
fallskjermstyrkene. Regnet med at kom jeg til sjøss, så kom jeg ikke videre på noen militære
operasjoner. Det ble da Kompani Linge, og kom først på kurs i Skottland. Etter kurset ble det fallskjermhopping.
Avdelingens navn var jo Kompani Linge, men Martin Linge var da akkurat død. Under
fallskjermhoppingen fikk jeg da min store knekk. Jeg falt ned på hodet. Det var i det andre hoppet.
Da jeg kom til meg selv på forlegningen, tenkte jeg, hvis jeg nu kommer til lege så blir jeg kassert.
Da er jeg ferdig mann. Det var nakken som hadde fått støyten. Jeg greide ikke å holde hodet uten
at jeg støttet det. Ledelsen ville jo vite om jeg skulle hoppe igjen, og jeg svarte at det skulle jeg.
Ved neste hopp måtte jeg ha hjelp for å komme opp i flyet. Kunne jo ikke ta for meg med hendene,
for med de måtte jeg holde hodet hele tiden. Jeg ville ikke til legen, for da antok jeg at han ville
finne ut hvordan det egentlig sto til.
Så satt jeg da i flyet og holdt hodet i hendene til det ble min tur, og da var det bare å sleppe seg
utfor. Husker ikke så meget fra hoppet, men da jeg var landet, kjentes det som hodet var på plass
igjen. Det syntes som at nakken nu var i orden. Etter dette hadde jeg store hodesmerter i lang tid,
faktisk hele tiden jeg var i England. I virkeligheten var jeg ikke rare karen under radiokurset vi så
gjennomgikk, og helt til jeg ble sendt til Sørøya. Radiokurset var øving i morse, samt hemmelig
koding av meldinger mm. Jeg greide meg da så noenlunde kan jeg si. Ellers var treningen opplagt
på å sende meldinger til en stasjon i Murmansk når vi kom til Sørøya. Det var bare en frekvens som
skulle brukes, så tyskerne peilet den inn ganske sikkert.
Overfarten til Norge ble med sjøfly som landet og satte oss i land på yttersida av Sørøya. Vi var tre
mann, oberstløytnant Johnsen, lege, det var han som organiserte det hele, så var det en Frantsen
som var instruktør og som skulle trene opp både de som var der og de som skulle bli igjen etter
evakueringen. Vi var noen stykker som ble igjen, for å opprettholde kontakten med Murmansk.
Men det ble jo ikke lenge før tyskerne kom. De visste helt sikkert at det var en sender her, den
hadde de nok peilet inn. Det ble da kamper på flere plasser og til slutt ble vi omringet og beskutt
fra fly. Og da hadde vi ikke store sjansene lenger. En til var da noe mere såret enn meg, men vi
prøvde da å hjelpe hverandre så godt vi kunne. Vi var de to siste og ble da tatt til fange av
tyskerne. Først ble vi sendt til Storsteinnes og siden til Setermoen. Han jeg var sammen med
husker jeg ikke navnet på, men det var en gjev kar. Han var muligens fra Sørøya.
Dette var i april 1945, og vi begynte da å se lyst på situasjonen. På en eller annen måte kom jo
nyheter inn i leiren. Vi var en del soldater som var fanger på Setermoen. To av oss ble enige om at
vi skulle rømme. Hvem som kom med ideen er ikke sikkert, men den andre som jeg rømte sammen
med , dr. Per Waage, mente at kirkeloftet på Setermoen måtte være riktig gjemmested. Så en natt
bestemte vi oss. For ikke å vekke mistanke lå jeg så nær vakta jeg kunne. Klokka hadde tyskerne
tatt, men det var vel ved 2 tiden, vakta snorket, iallefall trodde jeg det. Vi hadde smurt
dørhengslene. Jeg kom da ut døra og måtte da åpne for Waage som var innelåst i et annet rom.
Det gikk bra, men vi skulle også ned trappa, og der var det to andre vakter som sov i et rom ved
siden av det vi skulle hoppe ut fra. Vi hadde også smurt vindushengslene med tran, for det fikk vi
tak i. Vi hoppet da ut og la på sprang, og da var vi virkelig skjelven. Huset vi var fanger i var et
vanlig beboelseshus som tyskerne hadde tatt. Eierne var visstnok flyktet til Sverige.
Så lå vi da på kirkeloftet. Der var det kaldt og vi hadde lite mat. Vann hadde vi, for elven var gått
opp rett utenfor kirken. Kirketjeneren som hadde åpnet døra til sakristiet torde selvfølgelig ikke
gjøre noe annet enn sine vanlige gjøremål de første dagene. Han hadde skaffet oss litt mat den
første dagen. Det siste vi spiste var noe smult vi hadde lurt unna, men det gikk tvers gjennom
kroppen med en gang. Det ble helt klart at vi måtte videre. Vi hadde fra kirketårnet sett hvor
kirketjeneren bodde. Så vi gikk til det huset og banket på. Vi var heldige og fant riktig mann. Det
første vi ba om var å få et ordentlig bad. Vi så jo ikke ut i det hele tatt. Og det ble et herlig plask
med to mann i et badekar.
Dette var da bare noen dager før det skulle bli fred, men vi var jo ikke så godt orientert. Vi ruslet da
nordover et par tre dager. Og da vi fikk høre at tyskerne snart var ferdige, fikk vi tak i sykkelen til
legen på Setermoen. Det gjorde at vi kom til Tromsø den 8. mai. Men at vi var de første allierte
soldater som kom til Tromsø på fredsdagen visste hverken smågutten som rodde oss over til byen
eller noen andre heller da. Vi var jo i sivile klær som vi hadde fått. Men så utviklet jo det hele seg,
og det var jo enda et eventyr.
Den tiden på Sørøya var ikke så lang, men vi fikk da opprettet forbindelsen til Murmansk, og vi fikk
da bekreftet at meldingene kom videre frem til London. Dette gjorde at befolkningen på Sørøya ble
evakuert. Det var på hekta da det ikke var mere mat der. Tyskerne ble sikkert klar over senderen på
Sørøya ganske snart, og når det da var en sender på samme frekvens som sendte fra Murmansk,
så la de nok to og to sammen.
I Tromsø ble vi sammen med en del andre militære værende en tid. Jeg reiste da, etter å ha vært i
Bardal en tur, til Oslo og meldte meg der. I august kom jeg så tilbake til Bardal hvor Lillemor og jeg
ble gift.
En ting må jeg erkjenne, jeg var ikke noen kriger, men hoppe i fallskjerm det likte jeg, og var aldri
redd for å hoppe."
Eivind Lorentzen 1993
Utdypende merknader til Sverre Lorentzens fortelling.
Nyhaug, den båten Sverre var på ved krigsutbruddet, ble bygd i 1925 og var eid av Kristian
Haaland i Haugesund under rederinavnet Atlas.
Lasteskipet ble senket av tyske bombefly ved Volda den 23.4.1940 på reise fra Baltimore til
Kristiansund med kull.
Skipet ble hevet under krigen og ble
etter krigen tatt i bruk igjen, først av
en ny norsk reder og under navnet
Norseman. Skipet skulle senere
selges til Finland, Hellas og ble til slutt
i 1973 solgt for opphugging i Spania.
(Se krigsseilerregisteret).
Sverre rømte til Sverige i oktober 1942 over Ballangen. Han forklarer seg for svenske
myndigheter om hvorfor han flyktet. Jeg siterer fra avhøret av han som ble opptatt på det norske
flyktningmottaket på Kjesäter ved Stockholm:
"Jeg har ikke gjort noe heime som gjør at jeg var nødt for å rømme, men jeg stikker fordi jeg vil se å
få chansen til å komme meg over til England for om mulig komme med i
Handelsflåten. Jeg gjorde videre rekning med at var jeg blitt heime, ville jeg blitt tvangspåmønstret
tyske båter, og det hadde jeg ikke noen interesse av."
Sverre var sjømann. Som guttunge hadde han som nevnt ei læretid på seilskipet Statsraad
Lehmkuhl. Og han arbeidet senere som matros fram til krigens begynnelse. Han tok
styrmannsskolen i 1941 og skipperskolen i 1942. At han med en sånn bakgrunn fryktet at han
kunne bli tvangspåmønstret tyske båter, som han forklarer, var nok en svært så reell mulighet.
I Sverige blir ikke tilværelsen helt som han hadde tenkt. Han sendes i likhet med de aller fleste
norske flyktningene på skogsarbeid. Noe militær trening og opplæring i bruk av radiotelefoni får
han imidlertid rundt årsskiftet 1943/ 44. Han plukkes så ut for å gjennomgå mer intensiv militær
opplæring i England og dit blir han flydd sommeren 1944 fra Stockholm.
Om denne opplæringen i England forteller Sverre:(sitat fra intervjuet med han).
"Det ble da Kompani Linge, og kom først på kurs i Skottland. Etter kurset ble det fallskjermhopping.
Avdelingens navn var jo Kompani Linge, men Martin Linge var da akkurat død. Under
fallskjermhoppingen fikk jeg da min store knekk. Jeg falt ned på hodet. Det var i det andre hoppet.
Da jeg kom til meg selv på forlegningen, tenkte jeg, hvis jeg nu kommer til lege så blir jeg kassert.
Da er jeg ferdig mann. Det var nakken som hadde fått støyten. Jeg greide ikke å holde hodet uten
at jeg støttet det. Ledelsen ville jo vite om jeg skulle hoppe igjen, og jeg svarte at det skulle jeg.
Ved neste hopp måtte jeg ha hjelp for å komme opp i flyet. Kunne jo ikke ta for meg med hendene,
for med de måtte jeg holde hodet hele tiden. Jeg ville ikke til legen, for da antok jeg at han ville
finne ut hvordan det egentlig sto til.
Så satt jeg da i flyet og holdt hodet i hendene til det ble min tur, og da var det bare å sleppe seg
utfor. Husker ikke så meget fra hoppet, men da jeg var landet, kjentes det som hodet var på plass
igjen. Det syntes som at nakken nu var i orden. Etter dette hadde jeg store hodesmerter i lang tid,
faktisk hele tiden jeg var i England. I virkeligheten var jeg ikke rare karen under radiokurset vi så
gjennomgikk, og helt til jeg ble sendt til Sørøya. Radiokurset var øving i morse, samt hemmelig
koding av meldinger mm. Jeg greide meg da så noenlunde kan jeg si. Ellers var treningen opplagt
på å sende meldinger til en stasjon i Murmansk når vi kom til Sørøya. Detvar bare en frekvens som
skulle brukes, så tyskerne peilet den inn ganske sikkert."
Vi hører at opplæringen allerede var innrettet på en aksjon som skulle skje på Sørøya, på vestkysten av Finnmark.
Den militære opplæringen skjedde flere steder i England
og Skottland. Sverre sier lite om den samlede militære
opplæring han får utover at han gis ytterligere
radioambandsopplæring samt at han lærer å hoppe i
fallskjerm. Og som vi hører. Et fallskjermhopp var en
farlig aktivitet noe Sverre selv erfarer da han nesten slår
seg fordervet da han hopper for 2. gang. Å leve og trene
med fare for de alvorligste ulykker skapte nok en røff
omgangsform mellom soldatene der farene gjerne ble
omtalt på en galgenhumoristisk måte, noe det vedlagte
bilde illustrerer.
Nærkamptrening inngikk også i forberedelsene. Det har Sverre fortalt sin venn Arno Sætre etter krigen. Denne treningen var svært realistisk, som en kamp mellom menn der livet sto på spill. Kom du i problemer måtte du vise at du overga deg ved å slå neven i bakken. Forklarte Sverre til Arno.
Det stiltes harde krav til telegrafistens dyktighet og fysiske hardførhet. Utvelgelsen av de karene
som egnet seg for slik opplæring var streng. Radiokurset varte fra 3 måneder til ett år.
Telegrafisten skulle betjene radioapparatet nær sagt overalt og under alle værforhold. Selv om
apparatene som ble brukt hadde god kvalitet på slutten av krigen var de som regel fortsatt tunge.
Det apparatet som ble mest brukt veide 22 kilo.
Sverres forberedelser for aksjoner i Norge nærmer seg sin avslutning. Han skal på sitt oppdrag
fungere som telegrafist, han er drillet på det som vil være oppgaven hans på Sørøya. Sverre
synes å ha hatt en god psyke og høy motivasjon. Han var klar for oppdrag. Før reisen utnevnes
han til fenrik.
Her sitter Sverre til venstre i ei brakke sammen med 5
kamerater. Bildet kan være fra opplæringen han fikk i
England, men det kan og være fra militæropplæringen
han fikk i Sverige.
Flyet har landet ved Sørøya
Sverres reise til Sørøya skjer med sjøfly, et Catalinafly, fra England og de lander på yttersida av
øya den 7. februar 1945. Det er tre passasjerer samt flygeren om bord i flyet. Passasjerene er
oberstløytnant Gunnar Johnson som skal lede aksjonen, fenrik Frantsen som var våpeninstruktør
og skulle instruere frivillige på Sørøya i tilfelle kamper. Den tredje var fenrik Lorentsen som var
radiotelegrafist. Han hadde med seg en radiostasjon.
En mottakelsesgruppe venter flyet på et avtalt sted og fra land følger de spent med når flyet lander og ser de
tre personene som etterhvert klyver ut av flyet og setter seg i hver sin gummibåt som fylles med bagasje,
matforsyninger, våpen, radioutstyr og det som vekker størst begeistring når de ankommer land; et par kasser
med amerikanske sigaretter.
På land starter planlegging og informasjon om aksjonen under ledelse av oberstløytnant Johnson
umiddelbart. Men hvilken aksjon er det som skal gjennomføres?. Bildet under.
Lederen av aksjonen var oberstløytnant Gunnar Johnson, en kar som har skrevet seg inn med gullskrift i Finnmarks krigshistorie for den innsatsen han gjorde for de sivile og ikke minst de som unndro seg evakuering og derfor kunne havne i farlige nødssituasjoner.
I desember 1944 hadde han organisert en evakuering av ca 900 mennesker fra Nordkinnhalvøya helt nord i Finnmark til den frigjorte delen av Finnmark. Tilgangen på båter for transport var begrenset og besto av noen fiskebåter som var reddet fra de tyske ødeleggelsene.
Men til tross for store utfordringer ble denne evakueringen gjennomført uten at liv gikk tapt.
Men nå er vi altså kommet til 7.februar 1945 og tvangsevakueringen av Finnmark og Nord-Troms
er i full gang. Mer enn 37.000 finnmarkinger og drøyt 12.000 fra Nord-Troms ble tvangsevakuert
av tyskerne og samtidig med evakueringen ble folks hjem, fjøs og låver, kirker , skoler og andre
eiendommer ødelagt og brent. Den brente jords strategi som tyskerne fulgte primært for å gjøre
det vanskeligere for den Røde Armé å forfølge tyskerne når store mengder tyske soldater skulle
evakuere sørover. Alt ødelegges. Likevel forsøkte altså mange å unndra seg evakuering, 23.000
finnmarkinger i alt. Flest i Øst-Finnmark der Sør- Varangerområdet allerede var frigjort av
russerne. Men også fra innenlandskommunene, f.eks fra de samiske kommunene Kautokeino og
Karasjok var det mange som ikke evakuerte, faktisk opp til 90 %. Når så mange unndro seg
evakuering skyldtes det ikke minst at de norske myndighetene i London via radio - Stemmen fra
London- oppfordret befolkningen til å ikke å følge tyskernes ordre om evakuering.
Men på vestkysten av Finnmark ble situasjonen enkelte steder for de som ikke evakuerte svært
vanskelig. Folk led ondt. De levde i de åpne landskapene og i fjellene med et minimum av klær og
mat. På Sørøya var situasjonen for overvintrerne som var ett navn de fikk, huleboerne et annet,
svært vanskelig. Der oppholdt det seg mer enn 1000 mennesker, mange av dem barn og eldre og
syke. Og vinteren var kommet. De levde i et farefullt ingenmannsland.
Det var åpenbart at hvis ikke disse menneskene ble hentet og evakuert så ville de være i den
ytterste livsfare.
Men på Sørøya var ikke evakuering østover til Sør- Varanger lenger aktuelt. Oberstløytnant
Johnson hadde etter samråd med sitt militære lederskap besøkt London og lagt fram saken for
den sjømilitære britiske ledelsen og bedt om britisk hjelp til evakueringen fra Sørøya. Og det
hadde han fått lovnad på. Overraskende nok.
Vi får tro han var lettet over lovnaden, for den var det nok langt fra sikkert at han kunne påregne å
få. Planen var at fire engelske destroyere eller jagere som ledsaget en konvoi med lasteskip fra
England til Murmansk skulle forlate konvoien i det den passerte Sørøya og dra inn til bestemte
fjorder på Sørøya og der hente de som skulle evakueres. Den ene destroyeren skulle tjene som
sikring og skulle ikke hente flyktninger, men være i beredskap i nærheten.
Redningsoperasjonen var svært risikikabel. 900 britiske sjøfolk om bord på de fire jagerne. De
måtte operere i fullt dagslys. Jagerne sto i fare for å bli angrepet både av tyske ubåter og
flystyrker som opererte fra Bardufoss. Marinefartøyene ville oppholde seg i fjorder under
redningsaksjonen og hadde der reduserte manøvreringsmuligheter og var nok spesielt sårbare
ved evt luftangrep. Det var også miner lagt ut i farvannet rundt Sørøya. Og i tillegg var det jo en
risiko for konvoien at den mistet militær støtte den tiden hentingen pågikk ved at fire jagere forlot
konvoien.
På land fortsetter forberedelsene av hentingen av folk. Planen er å samle ca 200 mennesker på 3
forskjellige steder, Nordfjord, Børfjord og Sandøyfjord alle på vestkysten av Sørøya. Småbarn og
gamlinger skal først føres til samlingsplassene. Men Sørøyværingene får forsikring om at alle som
ikke makter lenger å bli boende i hulene sine og gammene skal få reise. Men informasjonen om at
de skal hentes av destroyere holdes skjult for de som skal evakueres.
Henting av folk til de tre samlingsplassene starter umiddelbart. Folk hentes og går i grupper til bestemmelsstedet.
Andre må hentes i båt. Båter er det ikke mange igjen av. Og langs land passerer der støtt og stadig tyske vaktbåter.
En av Sørøybåtene blir beskutt da den på varsel fra vaktbåten ikke stanset opp og Sørøybåten
blir bordet av den tyske vaktbåten. En av offiserene spør « Russen an Sørøy? « Nei, sier skipperen
Osmund. Han får et slag over øret. « Englender? spør tyskeren. Nei, sier Osmund. Han peker på
seg selv og ser ut over sjøen. « Fiske, fiske « sier han. Tyskerne er mistroiske, men velger til slutt å
dra videre. I tillegg gjør tyskerne strandhugg flere steder på Sørøykysten, men underlig nok klarer
de ikke å avdekke det som forberedes.
Det er interessant å merke seg spørsmålene Osmund får. « Russen an Sørøy?» først og deretter
«Englender?». Man må huske på at vel 200.000 tyske soldater er på vei sørover, de har oppgitt
Finnmark og planen er å opprette en ny front ved Lyngen i Troms. Det de spesielt frykter er at
russerne som har erobret Sør-Varanger skal sende tropper etter tyskerne. De frykter også at de
allierte skal gjennomføre et anslag fra sjøsiden mot det de antok ville bli vestkysten av Finnmark.
Men ingenting av dette skjedde, men at frykten var der illustrerer de to korte spørsmålene
Osmund fikk.
Her fra en annen samlingsplass der en kvelvet båt er omgjort til husrom for 30 flyktninger.
På Sørøya er radioforbindelsen til Murmansk opprettet. Men Sverre Lorentzen er bekymret. Han
følte seg ganske sikker på at senderen raskt ville bli avslørt av tyskerne. Men enda var ikke det
skjedd selv om radioen ble brukt til kortere meldinger som ble sendt til Murmansk og derfra til
London. Sverre fikk melding om at flyktningene skulle hentes 14. februar.
Men den 14. februar mottar Sverre en sjokkmelding og han stormer ned fra radiorommet og får
gitt oberstløytnant Johnson denne beskjeden som han hadde mottatt: « As evacuation has
already taken place , destroyers will not repeat not call at Sørøya» som oversatt betyr noe som at
Sørøya ikke vil bli besøkt av destroyere da evakuering av befolkningen allerede skulle ha skjedd.
Folk bare måper over beskjeden. Her foreligger en alvorlig misforståelse. Johnson raser. De har
bare mat for kort tid og tyskerne kan når som helst oppdage konsentrasjonen av folk på
oppsamlingsplassene.
Sverre Lorentzen forsøker å få forbindelse med konvoien. Innimellom lå radiosambandet nede.
Men han får sendt denne meldingen « Five hundred civilians desperately waiting for evacuation».
Ikke noe svar. Men ut på morgenen kommer nytt signal. « Destroyers arriving today fifteenth at
noon». Det er ikke ende på begeistring og lettelse i hovedkvarteret på Sørøya. Melding om at de
vil bli hentet blir straks sendt til de to andre oppsamlingsplassene.
Kapteinene på destroyerne hadde først fått beskjed om at evakueringen fra Sørøya var avlyst og
derfor fortsatt eskorteringen av konvoien fram til Murmansk. Da de fikk beskjed om at
evakueringen fra Sørøya likevel skulle skje returnerer 4 destroyere umiddelbart. Og den
opprinnelige planen forsinkes ikke med mer enn ca et døgn.
Og den 15. februar 1945, en tindrende klar vinterdag, melder vakta ved Børfjordneset at 4
destroyere er i sikte og ikke lenge etterpå er jagerne ved sine bestemmelsessteder og den britiske
marinens flagg vaier for første gang på Sørøya.