Sverre Lorentzens krigsdeltakelse.
Noen Bardalsværinger har lenge kjent til at Eivind Lorentzen i 1993 gjorde et intervju med Sverre
Lorentzen om Sverres opplevelser under okkupasjonsårene og særskilt hans erfaringer fra
evakueringen av finnmarkinger fra Sørøya og de senere kamper det samme sted i de siste
måneder av okkupasjonen. Flere hadde hørt om intervjuet, men det var vanskelig å få tak i en
utskrift av det. Var det gått tapt? Heldigvis kom det til rette da sønnen til Eivind Lorentzen, Harald
gjorde et dypdykk i de mange nedtegnelser som han har etter sin far. Intervjuet vil du se er
interessant fordi en soldat med egne ord forteller om sine egne opplevelser. Hendelsene som
omtales er dramatiske og noen av dem har en slik betydning at de er innskrevet i krigshistorien i
nord.
Her skal intervjuet gjengis i sin helhet med Eivind Lorentzens innledning.
For å få glede av intervjuet kan det imidlertid først være greit å fornye bekjentskapet med Sverre
Lorentzen og jeg har derfor en innledning der jeg forteller litt om han.
En del av intervjuet er ikke selvforklarende. Derfor gir jeg utfyllende informasjon om flere forhold i
den forhåpning at den historie Sverre formidler skal komme enda klarere og mer fullstendig fram.
Sverre Lorentzen. Svolværgutten som gjorde Bardalsværing av seg.
Sverre Lorentzen ble født 16.5.1917 i Svolvær som den nest eldste i en søskenflokk på 4 gutter. Faren Hans var
forretningsmann, drev for seg selv primært med kjøp og salg av fisk, men også med andre forretninger.
« Agenturvirksomhet i alle brancher» omtaler Hans sin
virksomhet som i folketellingen for 1920. Sverres mor Signe var husmor.
Sverre har nok fra barnsben av vært aktiv og uredd, glad i
fysiske utfordringer og kjent som en meget flink svømmer.
Sambygdingene i Bardal minnes nok Sverre for hans åpne, joviale og vennlige personlighet. Men også for hans røffe framtoning.« Sverre var en hardhaus» sier flere og kan trekke fram hendelser som at Sverre kunne stille noe tynnkledd til fjelltur, det ble kaldt og regn og folk frøs. Men der var en som aldri beklaget seg over kulden og sulten, og det var Sverre. Sverre skulle bli sjømann. Dragningen mot havet har han nok hatt siden guttedagene. Han hadde bl.a ei læretid på seilskipet Statsraad Lehmkuhl.
Lorentzen i Svolvær var i slekt med Lorentzen i Bardal, både familien på Oppegården og på Ekkeren og en viss kontakt har det vært mellom familiene i Svolvær og Bardal også før krigen. Sverre og senere også minstebroren Øystein har vært på flere sommerbesøk i Bardal og der bidratt i gårdsarbeidet på disse to gårdene. Sverre har ikke kunnet unngå å bli oppmerksom på den fine ungjenta, Lillemor Jøsevold, som var jevngammel med Sverre og bodde på gården Ekkeren som enebarn til Helga og Andreas Jøsevold. Ungdommene har sikkert hatt et godt øye til hverandre, et fjernt slektskap
var det da også mellom dem, men det er først i 1942 da Sverre er på besøk i Bardal at de blir kjærester, iallefall at det blir kjent blant sambygdingene at de to unge ser ut til å sette riktig så stor pris på hverandre.
Men som Sverre forteller til Eivind Lorentzen følte han høsten 1942 at nå var det på tide å komme
seg over til Sverige, uten at han går nøyere inn på hvorfor dette hastet.
Når Sverre høsten 1942 reiser nordover og flykter til Sverige så skal ikke Lillemor høre mer fra
Sverre, aldri så mye som et brev eller et kort, ikke et tegn, før han sensommeren 1945 igjen står
på trappen til Ekkeren.
Sverre Lorentzen forteller om sine krigserfaringer til Eivind Lorentzen.
Sverre Lorentzen gikk til sjøs før krigen i 1940-45. Den 9.april 1940 var han på båten Nyhaug, som
kom med kullast fra USA til Kristiansund. De fikk los utenfor Stadt, men losen rådet dem til å
gjemme seg for tyskerne. Å gå inn til Kristiansund var jo det samme som å bli tatt av tyskerne.
Men tyskerne oppdaget dem og de ble bombet flere ganger. Til slutt etter tre uker ble de truffet
og senket utenfor Lepsøy. Noen var såret, men alle kom seg i land. De ble da værende på øya en
tid, men de fleste drog da hver til sin plass. Mange var jo opptatt av å få hyren utbetalt, men
Sverre tenkte bare på å komme seg nordover hvor kampene ennu var i gang. Så ble da kampene
slutt. Norge overgav seg og Sverre reiste først til Haugesund hvor han fikk ut en del av hyra, så
han hadde til billett nordover. Han ville hjem for å se tiden an, men hele tiden var det i tankene å
komme over til England.
Jeg skriver nu ned det som Sverre fortalte, med hans egne ord, om hvad han var med på under
krigen.
Han forteller:
"Men det ble til at jeg gikk på skole istedet. Fra 1940 til 42 tok jeg både styrmannsskolen og
skipperskolen. Og så reiste jeg til Bardal og var der en tid. På turen nordover forstod jeg at nu var
det bare å komme seg over til Sverige. Turen til Sverige gikk fra Ballangen. Vi gikk hele veien fra
Ballangen til langt inn i Sverige. Det var en hard marsj, men det gikk bra. Dette var i oktober måned
i 1942. I Sverige søkte jeg straks å komme videre, men det var helt ugjørlig da. Det var uhyre få,
kun spesielt viktige personer, som kom seg videre. Etter grundige avhør i lag med mange andre ble
vi sendt på skoghugst. Der var jeg til sommeren 1943. Da søkte jeg om å komme på et radiokurs
og det gikk greit. Kurset var i Gøteborg og varte i en og en halv eller to måneder. Det var jo ikke et
komplett radiokurs, men jeg lærte da noe.
Nu trodde jeg da at min tur var kommet til å dra til England. Det var jeg helt sikker på. Men i
Stockholm ble vi bare avvist, ingen mulighet til overfart til England. Vi var noen kamerater ilag, og
det var bare beskjed om å komme oss på skogen igjen, så de ville ikke snakke mere med oss.
Dette var i 1943. Men så utpå vinteren ble det opprettet flyruter til England som hentet folk både til
sjøen og til militære oppdrag. Min tid kom da i juni 1944. Jeg hadde da vært til militær opplæring i
ca. en måned. Så bar det til en forlegning utenfor Stockholm, og da trodde vi at nu bar det i vei.
Men dessverre så ble det opphold igjen. Så endelig kom da min tur.
I Sverige var det hele tiden bare norske myndigheter jeg hadde med å gjøre, bortsett fra da jeg
kom over grensen fra Norge. Med fly gikk så turen til Isle of Man. Her ble vi forhørt av de engelske
myndigheter, men det gikk greit for meg, da jeg stort sett hadde alle papirer som jeg trengte i
orden. Det gikk bare en 5-6 dager så kom jeg til London. Jeg søkte da å komme inn i
fallskjermstyrkene. Regnet med at kom jeg til sjøss, så kom jeg ikke videre på noen militære
operasjoner. Det ble da Kompani Linge, og kom først på kurs i Skottland. Etter kurset ble det fallskjermhopping.
Avdelingens navn var jo Kompani Linge, men Martin Linge var da akkurat død. Under
fallskjermhoppingen fikk jeg da min store knekk. Jeg falt ned på hodet. Det var i det andre hoppet.
Da jeg kom til meg selv på forlegningen, tenkte jeg, hvis jeg nu kommer til lege så blir jeg kassert.
Da er jeg ferdig mann. Det var nakken som hadde fått støyten. Jeg greide ikke å holde hodet uten
at jeg støttet det. Ledelsen ville jo vite om jeg skulle hoppe igjen, og jeg svarte at det skulle jeg.
Ved neste hopp måtte jeg ha hjelp for å komme opp i flyet. Kunne jo ikke ta for meg med hendene,
for med de måtte jeg holde hodet hele tiden. Jeg ville ikke til legen, for da antok jeg at han ville
finne ut hvordan det egentlig sto til.
Så satt jeg da i flyet og holdt hodet i hendene til det ble min tur, og da var det bare å sleppe seg
utfor. Husker ikke så meget fra hoppet, men da jeg var landet, kjentes det som hodet var på plass
igjen. Det syntes som at nakken nu var i orden. Etter dette hadde jeg store hodesmerter i lang tid,
faktisk hele tiden jeg var i England. I virkeligheten var jeg ikke rare karen under radiokurset vi så
gjennomgikk, og helt til jeg ble sendt til Sørøya. Radiokurset var øving i morse, samt hemmelig
koding av meldinger mm. Jeg greide meg da så noenlunde kan jeg si. Ellers var treningen opplagt
på å sende meldinger til en stasjon i Murmansk når vi kom til Sørøya. Det var bare en frekvens som
skulle brukes, så tyskerne peilet den inn ganske sikkert.
Overfarten til Norge ble med sjøfly som landet og satte oss i land på yttersida av Sørøya. Vi var tre
mann, oberstløytnant Johnsen, lege, det var han som organiserte det hele, så var det en Frantsen
som var instruktør og som skulle trene opp både de som var der og de som skulle bli igjen etter
evakueringen. Vi var noen stykker som ble igjen, for å opprettholde kontakten med Murmansk.
Men det ble jo ikke lenge før tyskerne kom. De visste helt sikkert at det var en sender her, den
hadde de nok peilet inn. Det ble da kamper på flere plasser og til slutt ble vi omringet og beskutt
fra fly. Og da hadde vi ikke store sjansene lenger. En til var da noe mere såret enn meg, men vi
prøvde da å hjelpe hverandre så godt vi kunne. Vi var de to siste og ble da tatt til fange av
tyskerne. Først ble vi sendt til Storsteinnes og siden til Setermoen. Han jeg var sammen med
husker jeg ikke navnet på, men det var en gjev kar. Han var muligens fra Sørøya.
Dette var i april 1945, og vi begynte da å se lyst på situasjonen. På en eller annen måte kom jo
nyheter inn i leiren. Vi var en del soldater som var fanger på Setermoen. To av oss ble enige om at
vi skulle rømme. Hvem som kom med ideen er ikke sikkert, men den andre som jeg rømte sammen
med , dr. Per Waage, mente at kirkeloftet på Setermoen måtte være riktig gjemmested. Så en natt
bestemte vi oss. For ikke å vekke mistanke lå jeg så nær vakta jeg kunne. Klokka hadde tyskerne
tatt, men det var vel ved 2 tiden, vakta snorket, iallefall trodde jeg det. Vi hadde smurt
dørhengslene. Jeg kom da ut døra og måtte da åpne for Waage som var innelåst i et annet rom.
Det gikk bra, men vi skulle også ned trappa, og der var det to andre vakter som sov i et rom ved
siden av det vi skulle hoppe ut fra. Vi hadde også smurt vindushengslene med tran, for det fikk vi
tak i. Vi hoppet da ut og la på sprang, og da var vi virkelig skjelven. Huset vi var fanger i var et
vanlig beboelseshus som tyskerne hadde tatt. Eierne var visstnok flyktet til Sverige.
Så lå vi da på kirkeloftet. Der var det kaldt og vi hadde lite mat. Vann hadde vi, for elven var gått
opp rett utenfor kirken. Kirketjeneren som hadde åpnet døra til sakristiet torde selvfølgelig ikke
gjøre noe annet enn sine vanlige gjøremål de første dagene. Han hadde skaffet oss litt mat den
første dagen. Det siste vi spiste var noe smult vi hadde lurt unna, men det gikk tvers gjennom
kroppen med en gang. Det ble helt klart at vi måtte videre. Vi hadde fra kirketårnet sett hvor
kirketjeneren bodde. Så vi gikk til det huset og banket på. Vi var heldige og fant riktig mann. Det
første vi ba om var å få et ordentlig bad. Vi så jo ikke ut i det hele tatt. Og det ble et herlig plask
med to mann i et badekar.
Dette var da bare noen dager før det skulle bli fred, men vi var jo ikke så godt orientert. Vi ruslet da
nordover et par tre dager. Og da vi fikk høre at tyskerne snart var ferdige, fikk vi tak i sykkelen til
legen på Setermoen. Det gjorde at vi kom til Tromsø den 8. mai. Men at vi var de første allierte
soldater som kom til Tromsø på fredsdagen visste hverken smågutten som rodde oss over til byen
eller noen andre heller da. Vi var jo i sivile klær som vi hadde fått. Men så utviklet jo det hele seg,
og det var jo enda et eventyr.
Den tiden på Sørøya var ikke så lang, men vi fikk da opprettet forbindelsen til Murmansk, og vi fikk
da bekreftet at meldingene kom videre frem til London. Dette gjorde at befolkningen på Sørøya ble
evakuert. Det var på hekta da det ikke var mere mat der. Tyskerne ble sikkert klar over senderen på
Sørøya ganske snart, og når det da var en sender på samme frekvens som sendte fra Murmansk,
så la de nok to og to sammen.
I Tromsø ble vi sammen med en del andre militære værende en tid. Jeg reiste da, etter å ha vært i
Bardal en tur, til Oslo og meldte meg der. I august kom jeg så tilbake til Bardal hvor Lillemor og jeg
ble gift.
En ting må jeg erkjenne, jeg var ikke noen kriger, men hoppe i fallskjerm det likte jeg, og var aldri
redd for å hoppe."
Eivind Lorentzen 1993
Utdypende merknader til Sverre Lorentzens fortelling.
Nyhaug, den båten Sverre var på ved krigsutbruddet, ble bygd i 1925 og var eid av Kristian
Haaland i Haugesund under rederinavnet Atlas.
Lasteskipet ble senket av tyske bombefly ved Volda den 23.4.1940 på reise fra Baltimore til
Kristiansund med kull.
Skipet ble hevet under krigen og ble
etter krigen tatt i bruk igjen, først av
en ny norsk reder og under navnet
Norseman. Skipet skulle senere
selges til Finland, Hellas og ble til slutt
i 1973 solgt for opphugging i Spania.
(Se krigsseilerregisteret).
Sverre rømte til Sverige i oktober 1942 over Ballangen. Han forklarer seg for svenske
myndigheter om hvorfor han flyktet. Jeg siterer fra avhøret av han som ble opptatt på det norske
flyktningmottaket på Kjesäter ved Stockholm:
"Jeg har ikke gjort noe heime som gjør at jeg var nødt for å rømme, men jeg stikker fordi jeg vil se å
få chansen til å komme meg over til England for om mulig komme med i
Handelsflåten. Jeg gjorde videre rekning med at var jeg blitt heime, ville jeg blitt tvangspåmønstret
tyske båter, og det hadde jeg ikke noen interesse av."
Sverre var sjømann. Som guttunge hadde han som nevnt ei læretid på seilskipet Statsraad
Lehmkuhl. Og han arbeidet senere som matros fram til krigens begynnelse. Han tok
styrmannsskolen i 1941 og skipperskolen i 1942. At han med en sånn bakgrunn fryktet at han
kunne bli tvangspåmønstret tyske båter, som han forklarer, var nok en svært så reell mulighet.
I Sverige blir ikke tilværelsen helt som han hadde tenkt. Han sendes i likhet med de aller fleste
norske flyktningene på skogsarbeid. Noe militær trening og opplæring i bruk av radiotelefoni får
han imidlertid rundt årsskiftet 1943/ 44. Han plukkes så ut for å gjennomgå mer intensiv militær
opplæring i England og dit blir han flydd sommeren 1944 fra Stockholm.
Om denne opplæringen i England forteller Sverre:(sitat fra intervjuet med han).
"Det ble da Kompani Linge, og kom først på kurs i Skottland. Etter kurset ble det fallskjermhopping.
Avdelingens navn var jo Kompani Linge, men Martin Linge var da akkurat død. Under
fallskjermhoppingen fikk jeg da min store knekk. Jeg falt ned på hodet. Det var i det andre hoppet.
Da jeg kom til meg selv på forlegningen, tenkte jeg, hvis jeg nu kommer til lege så blir jeg kassert.
Da er jeg ferdig mann. Det var nakken som hadde fått støyten. Jeg greide ikke å holde hodet uten
at jeg støttet det. Ledelsen ville jo vite om jeg skulle hoppe igjen, og jeg svarte at det skulle jeg.
Ved neste hopp måtte jeg ha hjelp for å komme opp i flyet. Kunne jo ikke ta for meg med hendene,
for med de måtte jeg holde hodet hele tiden. Jeg ville ikke til legen, for da antok jeg at han ville
finne ut hvordan det egentlig sto til.
Så satt jeg da i flyet og holdt hodet i hendene til det ble min tur, og da var det bare å sleppe seg
utfor. Husker ikke så meget fra hoppet, men da jeg var landet, kjentes det som hodet var på plass
igjen. Det syntes som at nakken nu var i orden. Etter dette hadde jeg store hodesmerter i lang tid,
faktisk hele tiden jeg var i England. I virkeligheten var jeg ikke rare karen under radiokurset vi så
gjennomgikk, og helt til jeg ble sendt til Sørøya. Radiokurset var øving i morse, samt hemmelig
koding av meldinger mm. Jeg greide meg da så noenlunde kan jeg si. Ellers var treningen opplagt
på å sende meldinger til en stasjon i Murmansk når vi kom til Sørøya. Detvar bare en frekvens som
skulle brukes, så tyskerne peilet den inn ganske sikkert."
Vi hører at opplæringen allerede var innrettet på en aksjon som skulle skje på Sørøya, på vestkysten av Finnmark.
Den militære opplæringen skjedde flere steder i England
og Skottland. Sverre sier lite om den samlede militære
opplæring han får utover at han gis ytterligere
radioambandsopplæring samt at han lærer å hoppe i
fallskjerm. Og som vi hører. Et fallskjermhopp var en
farlig aktivitet noe Sverre selv erfarer da han nesten slår
seg fordervet da han hopper for 2. gang. Å leve og trene
med fare for de alvorligste ulykker skapte nok en røff
omgangsform mellom soldatene der farene gjerne ble
omtalt på en galgenhumoristisk måte, noe det vedlagte
bilde illustrerer.
Nærkamptrening inngikk også i forberedelsene. Det har Sverre fortalt sin venn Arno Sætre etter krigen. Denne treningen var svært realistisk, som en kamp mellom menn der livet sto på spill. Kom du i problemer måtte du vise at du overga deg ved å slå neven i bakken. Forklarte Sverre til Arno.
Det stiltes harde krav til telegrafistens dyktighet og fysiske hardførhet. Utvelgelsen av de karene
som egnet seg for slik opplæring var streng. Radiokurset varte fra 3 måneder til ett år.
Telegrafisten skulle betjene radioapparatet nær sagt overalt og under alle værforhold. Selv om
apparatene som ble brukt hadde god kvalitet på slutten av krigen var de som regel fortsatt tunge.
Det apparatet som ble mest brukt veide 22 kilo.
Sverres forberedelser for aksjoner i Norge nærmer seg sin avslutning. Han skal på sitt oppdrag
fungere som telegrafist, han er drillet på det som vil være oppgaven hans på Sørøya. Sverre
synes å ha hatt en god psyke og høy motivasjon. Han var klar for oppdrag. Før reisen utnevnes
han til fenrik.
Her sitter Sverre til venstre i ei brakke sammen med 5
kamerater. Bildet kan være fra opplæringen han fikk i
England, men det kan og være fra militæropplæringen
han fikk i Sverige.
Flyet har landet ved Sørøya
Sverres reise til Sørøya skjer med sjøfly, et Catalinafly, fra England og de lander på yttersida av
øya den 7. februar 1945. Det er tre passasjerer samt flygeren om bord i flyet. Passasjerene er
oberstløytnant Gunnar Johnson som skal lede aksjonen, fenrik Frantsen som var våpeninstruktør
og skulle instruere frivillige på Sørøya i tilfelle kamper. Den tredje var fenrik Lorentsen som var
radiotelegrafist. Han hadde med seg en radiostasjon.
En mottakelsesgruppe venter flyet på
et avtalt sted og fra land følger de
spent med når flyet lander og ser de
tre personene som etterhvert klyver ut
av flyet og setter seg i hver sin
gummibåt som fylles med bagasje,
matforsyninger, våpen, radioutstyr og
det som vekker størst begeistring når
de ankommer land; et par kasser
med amerikanske sigaretter.
På land starter planlegging og informasjon om aksjonen under ledelse av oberstløytnant Johnson
umiddelbart. Men hvilken aksjon er det som skal gjennomføres?
Lederen av aksjonen var oberstløytnant Gunnar
Johnson, en kar som har skrevet seg inn med gullskrift i
Finnmarks krigshistorie for den innsatsen han gjorde for
de sivile og ikke minst de som unndro seg evakuering
og derfor kunne havne i farlige nødssituasjoner.
I desember 1944 hadde han organisert en evakuering av
ca 900 mennesker fra Nordkinnhalvøya helt nord i
Finnmark til den frigjorte delen av Finnmark. Tilgangen
på båter for transport var begrenset og besto av noen
fiskebåter som var reddet fra de tyske ødeleggelsene.
Men til tross for store utfordringer ble denne
evakueringen gjennomført uten at liv gikk tapt.
Men nå er vi altså kommet til 7.februar 1945 og tvangsevakueringen av Finnmark og Nord-Troms
er i full gang. Mer enn 37.000 finnmarkinger og drøyt 12.000 fra Nord-Troms ble tvangsevakuert
av tyskerne og samtidig med evakueringen ble folks hjem, fjøs og låver, kirker , skoler og andre
eiendommer ødelagt og brent. Den brente jords strategi som tyskerne fulgte primært for å gjøre
det vanskeligere for den Røde Armé å forfølge tyskerne når store mengder tyske soldater skulle
evakuere sørover. Alt ødelegges. Likevel forsøkte altså mange å unndra seg evakuering, 23.000
finnmarkinger i alt. Flest i Øst-Finnmark der Sør- Varangerområdet allerede var frigjort av
russerne. Men også fra innenlandskommunene, f.eks fra de samiske kommunene Kautokeino og
Karasjok var det mange som ikke evakuerte, faktisk opp til 90 %. Når så mange unndro seg
evakuering skyldtes det ikke minst at de norske myndighetene i London via radio - Stemmen fra
London- oppfordret befolkningen til å ikke å følge tyskernes ordre om evakuering.
Men på vestkysten av Finnmark ble situasjonen enkelte steder for de som ikke evakuerte svært
vanskelig. Folk led ondt. De levde i de åpne landskapene og i fjellene med et minimum av klær og
mat. På Sørøya var situasjonen for overvintrerne som var ett navn de fikk, huleboerne et annet,
svært vanskelig. Der oppholdt det seg mer enn 1000 mennesker, mange av dem barn og eldre og
syke. Og vinteren var kommet. De levde i et farefullt ingenmannsland.
Det var åpenbart at hvis ikke disse menneskene ble hentet og evakuert så ville de være i den
ytterste livsfare.
Men på Sørøya var ikke evakuering østover til Sør- Varanger lenger aktuelt. Oberstløytnant
Johnson hadde etter samråd med sitt militære lederskap besøkt London og lagt fram saken for
den sjømilitære britiske ledelsen og bedt om britisk hjelp til evakueringen fra Sørøya. Og det
hadde han fått lovnad på. Overraskende nok.
Vi får tro han var lettet over lovnaden, for den var det nok langt fra sikkert at han kunne påregne å
få. Planen var at fire engelske destroyere eller jagere som ledsaget en konvoi med lasteskip fra
England til Murmansk skulle forlate konvoien i det den passerte Sørøya og dra inn til bestemte
fjorder på Sørøya og der hente de som skulle evakueres. Den ene destroyeren skulle tjene som
sikring og skulle ikke hente flyktninger, men være i beredskap i nærheten.
Redningsoperasjonen var svært risikikabel. 900 britiske sjøfolk om bord på de fire jagerne. De
måtte operere i fullt dagslys. Jagerne sto i fare for å bli angrepet både av tyske ubåter og
flystyrker som opererte fra Bardufoss. Marinefartøyene ville oppholde seg i fjorder under
redningsaksjonen og hadde der reduserte manøvreringsmuligheter og var nok spesielt sårbare
ved evt luftangrep. Det var også miner lagt ut i farvannet rundt Sørøya. Og i tillegg var det jo en
risiko for konvoien at den mistet militær støtte den tiden hentingen pågikk ved at fire jagere forlot
konvoien.
På land fortsetter forberedelsene av hentingen av folk. Planen er å samle ca 200 mennesker på 3
forskjellige steder, Nordfjord, Børfjord og Sandøyfjord alle på vestkysten av Sørøya. Småbarn og
gamlinger skal først føres til samlingsplassene. Men Sørøyværingene får forsikring om at alle som
ikke makter lenger å bli boende i hulene sine og gammene skal få reise. Men informasjonen om at
de skal hentes av destroyere holdes skjult for de som skal evakueres.
Henting av folk til de tre
samlingsplassene starter
umiddelbart. Folk hentes og går i
grupper til bestemmelsstedet.
Andre må hentes i båt. Båter er det
ikke mange igjen av. Og langs land
passerer der støtt og stadig tyske
vaktbåter.
En av Sørøybåtene blir beskutt da den på varsel fra vaktbåten ikke stanset opp og Sørøybåten
blir bordet av den tyske vaktbåten. En av offiserene spør « Russen an Sørøy? « Nei, sier skipperen
Osmund. Han får et slag over øret. « Englender? spør tyskeren. Nei, sier Osmund. Han peker på
seg selv og ser ut over sjøen. « Fiske, fiske « sier han. Tyskerne er mistroiske, men velger til slutt å
dra videre. I tillegg gjør tyskerne strandhugg flere steder på Sørøykysten, men underlig nok klarer
de ikke å avdekke det som forberedes.
Det er interessant å merke seg spørsmålene Osmund får. « Russen an Sørøy?» først og deretter
«Englender?». Man må huske på at vel 200.000 tyske soldater er på vei sørover, de har oppgitt
Finnmark og planen er å opprette en ny front ved Lyngen i Troms. Det de spesielt frykter er at
russerne som har erobret Sør-Varanger skal sende tropper etter tyskerne. De frykter også at de
allierte skal gjennomføre et anslag fra sjøsiden mot det de antok ville bli vestkysten av Finnmark.
Men ingenting av dette skjedde, men at frykten var der illustrerer de to korte spørsmålene
Osmund fikk.
Her fra en annen samlingsplass der en
kvelvet båt er omgjort til husrom for
30 flyktninger.
På Sørøya er radioforbindelsen til Murmansk opprettet. Men Sverre Lorentzen er bekymret. Han
følte seg ganske sikker på at senderen raskt ville bli avslørt av tyskerne. Men enda var ikke det
skjedd selv om radioen ble brukt til kortere meldinger som ble sendt til Murmansk og derfra til
London. Sverre fikk melding om at flyktningene skulle hentes 14. februar.
Men den 14. februar mottar Sverre en sjokkmelding og han stormer ned fra radiorommet og får
gitt oberstløytnant Johnson denne beskjeden som han hadde mottatt: « As evacuation has
already taken place , destroyers will not repeat not call at Sørøya» som oversatt betyr noe som at
Sørøya ikke vil bli besøkt av destroyere da evakuering av befolkningen allerede skulle ha skjedd.
Folk bare måper over beskjeden. Her foreligger en alvorlig misforståelse. Johnson raser. De har
bare mat for kort tid og tyskerne kan når som helst oppdage konsentrasjonen av folk på
oppsamlingsplassene.
Sverre Lorentzen forsøker å få forbindelse med konvoien. Innimellom lå radiosambandet nede.
Men han får sendt denne meldingen « Five hundred civilians desperately waiting for evacuation».
Ikke noe svar. Men ut på morgenen kommer nytt signal. « Destroyers arriving today fifteenth at
noon». Det er ikke ende på begeistring og lettelse i hovedkvarteret på Sørøya. Melding om at de
vil bli hentet blir straks sendt til de to andre oppsamlingsplassene.
Kapteinene på destroyerne hadde først fått beskjed om at evakueringen fra Sørøya var avlyst og
derfor fortsatt eskorteringen av konvoien fram til Murmansk. Da de fikk beskjed om at
evakueringen fra Sørøya likevel skulle skje returnerer 4 destroyere umiddelbart. Og den
opprinnelige planen forsinkes ikke med mer enn ca et døgn.
Og den 15. februar 1945, en tindrende klar vinterdag, melder vakta ved Børfjordneset at 4
destroyere er i sikte og ikke lenge etterpå er jagerne ved sine bestemmelsessteder og den britiske
marinens flagg vaier for første gang på Sørøya.
Ombordlastingen av folk
starter umiddelbart med bruk
av både lokalbefolkningens
båter og landingsfartøy fra
destroyerne.
Landingsfartøyene er små
motorbåter som tar ca 30
mennesker pr tur. Gastene
passer på å stappe noe
sjokolade eller andre
godsaker i munnen på
ungene når de kommer
ombord i jageren. Det er
dekket opp med hvitt brød,
kaffe og sjokolade for folket
når de kommer ombord. Det
blir fest. Slikt noe har ikke
huleboerne sett og smakt på
år.
Apropos huleboere. Det er vel ikke
slike mennesker man ser for seg
når man hører ordet huleboer. Men
sånn så de ut, en stor andel av
Sørøyas huleboere.
Men Søryværingene ville også gi. En kar har skutt noen ryper som skipssjefen på en av jagerne
får. En annen Sørøyværing gir bort et skipar når han entrer ombord. Noen har med seg multer og
reinsdyrsteik. Men det skal til kongen som de håper å treffe i England.
Et par timer ligger båtene inne. Så starter de reisen til Murmansk. Noen av de kvinner og menn
som blir tilbake på Sørøya står ombord i en fiskebåt. « Vårøy». Og når jagerne langsomt glir ut av
syne så stemmer de i, først kvinnene, så også karfolket med « Ja,vi elsker» i vinterkulden.
Forsvarets overkommando får dagen etterpå den 16 februar 1945 melding om at 170 mann og
136 kvinner - hovedsaklig eldre mennesker- og 196 barn, tls 502 personer var blitt evakuert fra
Sørøya uten uhell av britiske jagere. Det ble videre gitt beskjed om at der måtte treffes tiltak slik at
disse folkene ble vel tatt i mot når de ganske så snart ankom Storbritannia.
Noen vil sikkert lure på hvordan jeg mer eller
mindre ordrett kan gjengi hvordan
kommunikasjonen var mellom sentrale
aktører på Sørøya i disse kritiske timene da
de ventet på at destroyerne skulle komme.
Men jeg kan forsikre om at det ikke er snakk
om diktning fra min side. Alt står i denne
boka. « Øya i ingenmannsland» som ble
utgitt i 1946 og der en av medforfatterne var
en god venn av Sverre, Per Waage. De
skulle komme til å dele stridserfaringer og ha
andre opplevelser sammen med livet som
innsats bare få dager etter at
Sørøyværingene var evakuert.
Denne boka sammen med intervjuet som
Eivind Lorentzen gjorde med Sverre
Lorentzen er de viktigste kildene for denne
fortellingen.
Jeg har også hentet mye informasjon fra del
2 i bind nr 6 av orlogskaptein E.A.Steens
verk om Norges sjøkrig 1940-1945.
Sverre Lorentzen blir igjen på Sørøya. Han skal om få dager oppleve nye drama med kamper der
liv går tapt. Men når jagerne forlater Sørøya så vil jeg tro han må ha kjent på glede og lettelse
over at oppdraget var utført. Radioforbindelsen til Murmansk blei ikke avslørt noe han hele tiden
regnet med den ville. Han gjorde sin jobb. Og hadde grunn til å være stolt. « Our finest hour»
kunne de som gjorde jobben på Sørøya ha sagt til hverandre, slik Winston Churchill karakteriserte
sånne øyeblikk. Men de gjorde ikke det på Sørøya, heller ikke Sverre.
Sverre sier det kort og nøkternt i intervjuet med Eivind Lorentzen:
Den tiden på Sørøya var ikke så lang, men vi fikk da opprettet forbindelsen til Murmansk, og vi fikk
da bekreftet at meldingene kom videre frem til London. Dette gjorde at befolkningen på Sørøya ble
evakuert. Det var på hekta da det ikke var mere mat der.
I boka Frigjøringen av Finnmark sier forfatteren Harald Sandvik:
Når evakueringen kunne gjennomføres så vellykket, skyldtes det i første rekke oberstløytnant
Johnsons personlige innsats og hans evne til å inngyte hos sine medarbeidere noe av den samme
glød og begeistring som kjennetegnet hans egen virksomhet. Til hans hjelp sto dristige og
initiativrike offiserer og modige og uforferdede soldater, lotter og skøytemannskaper.
Reisen fra Murmansk til Skottland
Vi forlater nå Sverre på Sørøya og følger de 502 finnmarkingene på deres videre ferd.
Oppholdet i Murmansk varer bare en dag eller to for de evakuerte fra Sørøya. Reisen til Skottland
skjer ved at flyktningene fordeles på lasteskip som har kommet i konvoi til Murmansk og som skal
returnere til Storbritannia i konvoifart. 19 personer fra Sørøya blir plassert på stykkgodsskipet
«Henry Bacon». Skipet hadde fraktet et lokomotiv til Sovjet og mannskapet hadde regnet med å
gå uten last tilbake, men ble overrasket over de mange passasjerene de fikk til hjemturen. « Noen
rare folk i filler» som en av sjømennene sa det.
Morgenen den 17.februar går konvoien på 34 skip ut fra Kolafjorden med kurs for England.
Tyskerne hadde samlet et halvt dusin ubåter utenfor Kolafjorden. Ved utløpet av fjorden ble
korvetten « Lark» - som gikk foran konvoien, torpedert av ubåten U 968. Korvetten ble sterkt
skadd, men det lyktes å få slept den tilbake og til havn.
Litt senere ble det amerikanske handelsskipet» Thomas Scott» truffet av en torpedo fra den
samme ubåten. Skipet hadde 41 Sørøyværinger om bord, men alle disse og hele besetningen ble i
tide reddet av en britisk jager innen fartøyet sank.
Før dagen var over ble den britiske korvetten « Bluebird» torpedert av U 711 og sprang i luften.
Bare en overlevende ble plukket opp i sjøen.
En forferdelig start på konvoifarten.
Dagen etter delte den tyske undervannsbåtstyrken seg - noen skulle forfølge konvoien, mens
andre skulle fortsette å patruljere utenfor Kolafjorden.
Natten mellom 17 og 18 februar satte det inn med et voldsomt uvær som førte til at konvoien med
handelsskip ble spredt utover et stort område. Men uværet hindret også tyskerne i å angripe
skipene. Skipene ble stort sett samlet igjen den 20 februar, men ble da utsatt for angrep fra 35
JU 88 bombefly. Flyene ble imidlertid møtt av en så kraftig luftvernild fra eskortefartøyer og
konvoienes handelsskip at de etter gjentatte angrep fløy bort uten at det hadde lykkes dem å
treffe et eneste skip med sine bomber.
Skipet « Henry Bacon» hadde fått problemer under det voldsomme vinterværet med ror og maskin
og hadde mistet kontakten med konvoien. Den 23 februar befinner den seg i havområdene
utenfor Lofoten.
Bildet viser et skip av samme type
som « Henry Bacon». Skipet
hadde sivilt mannskap supplert
med offiserer og besetning fra den
amerikanske marine.
Kl.14.15 den 23.2 nærmet 23 tyske
torpedobombefly seg « Henry
Bacon» i tett formasjon fra åtte til ti
meter over vannflaten. Skipet ble
angrepet av to fly samtidig - det
ene fra babord, det andre fra
styrbord.
Flyene slapp to torpedoer hver på kort avstand fra skipet før de fløy bort. I 65 minutter varte
kampene. Marineskytterne forsvarte « Henry Bacon» med to luftvernkanoner og 8 maskingeværer
og lyktes å skyte ned 5 fly. Men til slutt ble skipet truffet av en torpedo som detonerte i aktre
magasin og voldte så store skader at det tok til å synke. Flyene fløy så vekk.
De to livbåtene (ikke helt sikker på om det var 1 eller 2 livbåter) som ikke var ødelagte under
angrepene ble satt på vannet. Skipssjefen Alfred Carini så at det ikke var livbåtplasser til alle og
ga da ordre om at de 19 Sørøyværingene skulle plasseres i den første livbåten. I tillegg ble offiser
og telegrafist Eamal Cambell beordret i livbåten for å forsøke å oppnå radiokontakt med
konvoiens skip. Cambell får denne beskjeden fra kaptein Carini : « Når skipet går ned er senderen
eneste kontakt med bergingsskipene. Dere må plukkes opp før det blir mørkt. Gjør jobben din.»
Kaptein Carini tar farvel med Cambell. Sjefsmaskinist Don Havilland hadde også fått plass i
livbåten. Før båten settes ut griper han imidlertid tak i armen på en 17-årig messegutt og utbryter
« Kom deg i den forbanna båten, gutt. Jeg har levd livet mitt»
4 - 5 av båtens øvrige sivile mannskap fikk også plass i livbåten. Cambell oppnår å få radiokontakt
med konvoien og eskortefartøyer skal raskt komme til.
Sørøyværingene sitter i livbåten, deriblant ei lita tulle på 3 år innpakket i ulltepper, og blir vitne til
at skipet langsomt reiser seg i sjøen. Kapteinen står på broen og finnmarkingene ser at han vinker
dem farvel idet skipet går ned.
Det lykkes eskortefartøyer å redde alle som var gått i livbåtene - 64 mann- mens 22 av
besetningen gikk ned med fartøyet. Blant disse var skipets fører og alle offiserene med unntak av
en, telegrafisten Eamal Cambell.
For sitt mot og sjømannskap ble kapteinen på «Henry Bacon», Alfred Carini, tildelt det norske
Krigskorset med sverd post mortem. Krigskorset med sverd er Norges høyeste militære
utmerkelse og gis for fremragende tapperhet og ledelse under krig.
De to følgende dager fortsetter uværet med uforminsket styrke, men de tyske angrepene er nå
over. Noen båter er i mangel av drivstoff og det blir for flere skip nødvendig med et kort opphold
på Færøyene. Den 1. mars er de fleste av konvoiens skip framme i Skottland. Og alle flyktningene
fra Sørøya skulle mirakuløst berge livet under den dramatiske evakueringen og overfarten. De
dramatiske dager i et forferdelig uvær, isnende kaldt og bølger opp til 20 meter høye var endelig
over. Og ikke minst frykten for å bli rammet av de tyske ubåtenes og bombeflyenes torpedoer.
Alle 502 Sørøyværingene hadde berget livet. Men 22 mann på «Henry Bacon» hadde mistet
livene sine for at Sørøyfolket skulle berge sine.
Sørøyværingene blir innkvartert i en flyktningeleir i nærheten av Glasgow.
Arkivverket har en rekke bilder fra tiden i
Glasgow og bildene er hentet derfra.
Kvinner og barn utgjorde flertallet i leiren
noe som ble forsterket av at de menn som
var stridsdyktige ble utkommandert til
militære oppgaver. Bak på bildene er
bolighusene i leiren.
Fellesbespisning i en stor matsal. Man kom
også tidlig i gang med undervisning for
ungene.
Og spesielt hyggelig var det
selvsagt å få besøk av Kong
Haakon som her hilser på
flyktningene fra Sørøya.
Kampene på Sørøya.
Etter den vellykkede evakuering av 502 sørøyværinger var der en mindre militær styrke tilbake på
Sørøya. Styrken ble ledet av kaptein Godø. Styrken bestod av 2 løytnanter, 2 fenriker der den ene
var Sverre Lorentzen, 2 sersjanter. 8 korporaler og 64 menige soldater. Til dette kom også en
rekke skøytemannskaper og en del unge kvinner som frivillig hadde meldt seg for å utføre
lottetjeneste. Det stridende personell var utstyrt med maskingeværer, stenguns, geværer og
pistoler.
Og alle var kledd i uniform- også skøytemannskapene og lottene.
Størsteparten av personellet var stasjonert i Børfjord og bidro med rekognosering, forflytning av
folk og ellers gi hjelp og forsyninger til folk som fortsatt oppholdt seg på småplasser rundt om.
Sverre Lorentzen ledet en vaktstyrke på 5 mann til forsvar av radiostasjonen som fortsatt var i drift
med Sverre som radiooperatør. Radiostasjonen var lokalisert i Nordfjord og herfra kunne Sverre
fortsatt sende meldinger til Murmansk. Sverre følte seg overbevist om at radiosenderen var avslørt
av tyskerne.
I Børfjord gikk styrken straks i gang med å bygge kai og legge ut bøyer for fly med tanke på at
stedet skulle være forberedt på å ta imot forsterkninger av folk, krigsfartøyer og fly i tilfelle større
aksjoner skulle bli aktuelt.
Tyskerne hadde etter at Hammerfest var blitt fullstendig nedbrent i større grad rettet
oppmerksomheten mot Sørøya. Fra slutten av februar til midten av mars satte de på forskjellige
steder i land tropper som under dekke av kanon- og mitraljøseild fra krigsfartøyer gikk til angrep
på norske styrker i områdene.
Kampene startet den 28 februar og skulle pågå fram til 15 mars da kampene var slutt.
Når tyskerne valgte å bruke store ressurser på å få kontroll over Sørøya skyldtes det en frykt for at
de allierte og kanhende allerhelst russerne ville komme til å opprette sjømilitære støttepunkter på
øya som lå nær tyskernes egne operasjonsbaser på Vest-Finnmark.
De tyske soldatene ble transportert med ulike militærskip til sine bestemmelsessteder og startet
gjerne en ildgivning med tungt skyts fra båtene. Hasvik skulle bli angrepet først. Ildgivningen ble
besvart av vaktstyrken på Hasvik med maskingevær og geværer. Under denne skuddveksling ble
soldat Roald Johansen drept som den første fra styrkene på Sørøy.
Når det mørknet trakk tyskerne seg ut av fjorden for så å vende tilbake dagen etter. Disse
angrepene fra sjøen skulle gjentas tett. Den 5.mars angripes hovedstyrken i Børfjord av to
militærfartøy. Det ble åpnet ild fra land av Sørøystyrkene som straks ble besvart med kanoner og
av tunge og lette mitraljøser. Soldater fra båtene ble satt i land. 5 nordmenn skulle bli drept ved
denne trefningen, tre av disse av en fulltreffer fra en kanon. Tre ble såret.
Der var også falne blant tyskerne. Antallet er ukjent, men en jolle ble forlatt med tre døde om bord
da de øvrige tyskerne dro etter den fire timer lange trefningen.
Under angrepet i Børfjord ble skøyter og sjarker skutt i brann, bl.a skøyten « Liljen» med en
verdifull last av byggematerialer, solarolje og bensin.
Nordfjord, der Sverre Lorentzen oppholdt seg sammen med løytnant Backer og en liten styrke på
5 mann fikk også besøk av et tysk patruljefartøy. Fra fartøyet ble det sendt en skur av kanon- og
mitraljøseprosjektiler mot land der den norske styrken oppholdt seg og løytnant Backer fant det
fornuftigst at styrken trakk seg noe unna oppover i fjellene.
Også her ble hus og fjøs med buskap svidd av. Proviant og utstyr ble berget siden det var gravet
ned i snøen.
Flere kvinner hadde blitt
innrullert i styrkene som
lotter og først satt til å sy,
bake brød og lage mat til
mannfolkene. Men etter
hvert deltok de som
regulære soldater og
gjennomførte våpentrening,
vakthold og patruljesøk mot
tyske stillinger.
18 år gamle Mary Hustad, en av lottene, ble ansett som en av styrkenes beste skyttere og var bl.a
våpeninstruktør for nye rekrutter. Men hun beklaget seg over utrustningen soldatene i hennes
patrulje fikk. «Vi fikk jo ikke noe ordentlig utstyr og våpen slik vi vel var lovet. Vi hadde seks gamle
russiske maskingevær som hele tida klikket. Maskinpistolene frøs, slik at vi måtte ha 1 mann til
enhver tid som varmet våpnene slik at de virket. Mange hadde ikke uniformer. Sånne hvite
kamuflasjedrakter sydde vi av laken» har en noe oppgitt Mary Hustad fortalt.
Og det blir nok stadig klarere for de norske styrkene at de ikke klarer å stå imot de langt flere
tyske soldatene som også hadde en bedre militær utrustning samt støtte fra militærskip og etter
hvert flystyrker.
Den 8 mars er det en liten styrke på Strandheimhytta i Nordfjord, fenrikene Frantzen og Lorentzen
og 6 soldater. En tysk tropp er på forsiktig framrykning mot hytta etter å ha satt fyr på husene de
passerte på sin marsj. Da tyskerne nærmet seg åpnet den norske styrken ild. Styrken lå spredt i
terrenget i fire grupper med to mann i hver gruppe, skjult bak steiner og snøfonner. De forreste
tyskerne kastet seg ned. Men nå kom to tyske fly og skjøt med sine mitraljøser samtidig som
tyskerne stormet fram. Fenrik Frantzen og fem soldater klarte å trekke seg raskt unna uten at de
ble forfulgt av tyskerne. Men fenrik Lorentzen og en soldat- Håkon Monsen fra Alta- som lå langt
framme og nærmest tyskerne rakk ikke å komme seg unna i tide. De ble tatt til fange. Etter å ha
satt fyr på hytta trekker tyskerne seg tilbake til båtene de kom med.
Sverrre omtaler hendelsene slik i intervjuet med Eivind Lorentzen:
Det ble da kamper på flere plasser og til slutt ble vi omringet og beskutt fra fly. Og da hadde vi ikke
store sjansene lenger. En til var da noe mere såret enn meg, men vi prøvde da å hjelpe hverandre
så godt vi kunne. Vi var de to siste og ble da tatt til fange av tyskerne. Først ble vi sendt til
Storsteinnes og siden til Setermoen. Han jeg var sammen med husker jeg ikke navnet på, men det
var en gjev kar. Han var muligens fra Sørøya.
Den gjeve karen var altså Håkon Monsen fra Alta.
Den 9 mars fortsetter tyskerne forfølgelsen av sørøystyrkene.
Kaptein Godø samler sine folk på fjellvidden- Gåshopen-, ialt noen og førti mann og noen lotter.
Folk får hvilt ut etter de siste dagenes anstrengelser. Stillingen vurderes som temmelig håpløs.
Radiostasjonen var ødelagt av tyskerne og radiotelegrafisten, fenrik Lorentzen var tatt til fange.
Det var lite proviant og ammunisjon igjen og depotene i Børfjord og Nordfjord var blitt ødelagte av
tyskerne.
Kaptein Godø besluttet derfor å sende de fleste av soldatene og de sivile østover i håp om at det
hele kunne reorganiseres der og soldatene komme tilbake med nytt utstyr. Noen dro deretter mot
Kirkenes og Porsanger. Sårede og kvinner ble sendt til Seiland på Sørøya.
Tilbake i Gåshopen blir bare kaptein Godø, løytnant Waage, sersjant Fjell, ni soldater og to lotter.
Kaptein Godø ønsket å få en bedre oversikt over situasjonen på Sørøya, og det holdes utkikk mot
sjøen og høydene omkring.
Den 14 mars registreres det at et tysk patruljefartøy kom inn mot kysten utenfor Gåshopen og
setter i land soldater. Løytnant Waage i ledelsen for en liten gruppe drar mot de tyske soldatene,
men erfarer at de blir omringet og beskutt fra to kanter. Løytnant Waage fant at slik stillingen var
ble det rett å gi ordre om overgivelse. Foruten løytnant Waage ble ni menige og ei lotte tatt til
fange og brakt om bord på det tyske patruljefartøyet.
Tilbake er kaptein Godø, sersjant Fjell, ei lotte og en 15- års gutt, og disse kan ikke stort annet
enn å holde seg skjult. Den 17 mars rodde disse fire over til Gammelvær på Seiland.
Kampene på Sørvær var slutt.
De norske krigsfangene ble først
transportert til Tromsø og senere
via Balsfjord ( Stosteinnes) til
Setermoen hvor de ble internert til
krigens slutt.
Noen ble også overført fra
Storsteinnes til den beryktede
fangeleiren i Beisfjord utenfor
Narvik.
Rømningen fra Setermoen.
Sverre forteller i intervjuet med Eivind Lorentzen om rømningen fra fangeoppholdet på Setermoen
sammen med løytnant og sanitetslege Per Waage. Flukten skulle ende i Tromsø. På selveste
frigjøringsdagen 8 mai. Sverre sier det slik:
«Men at vi var de første allierte soldater som kom til Tromsø på fredsdagen visste hverken
smågutten som rodde oss over til byen eller noen andre heller da. Vi var jo i sivile klær som vi
hadde fått. Men så utviklet jo det hele seg, og det var jo enda et eventyr.»
Bardu kirke ligger på Setermoen
og var gjemmested for Sverre og
Per Waage noen dager i april 1945.
En vakker åttekantet kirke tatt i
bruk i 1829 og bygd som en
mindre kopi av Tynset kirke. På
kirkeloftet i kirken oppholdt
Waage og Lorentzen seg noen
dager etter en risikabel rømming.
Sverres returnerer til Bardal i 1945.
Okkupasjon og krigshandlinger er endelig over. Sverre vender tilbake til Bardal sommerstid 1945.
Han er målrettet når han møter opp på Ekkeren. Han ser dypt inn i øynene på kjæresten Lillemor
som han ikke har sett på tre år. Men Lillemor nikker bare samtykkende når Sverre forteller at nå
Lillemor, nå skal vi gifte oss. Og det straks. Der er ingen tid å miste.
Og den forfjamsede Lillemor, som ikke har ant hvor Sverre har oppholdt seg, som har undret seg
over at hun ikke fikk høre fra han, og som var i ferd med å forsone seg med at forholdet til Sverre
var over, lar seg igjen overvelde av Sverres pågående charme.
Rett skal være rett. Sverre hadde sendt Lillemor et brev like før han kom til Bardal, så muligens var
ikke Lillemor så uforberedt på det som ventet som jeg liker å se for meg.
Lillemor ( Nikoline) og
Sverre gifter seg
24.8.1945 i Nesna Kirke.
Kaveringsmenn i
bryllupet var i tråd med
gammel skikk to menn;
Lorentz Lorentzen og
Hjalmar Hansen.
Feiringen skjer på
Ekkeren, Sverre er kledd i
uniform, og et stort
norske flagg har en
framtredende plass. Helt
til høyre ser vi foreldrene
til Lillemor, Helga og
Andreas, og der er
gjester fra nabogården
Oppegården og
tilreisende fra Svolvær.
Jeg tar med også dette
bildet fra giftermålet
sensommeren 1945 fordi
det er vakkert og viser hvor
betatte de unge var av
hverandre. Selv om
giftermålet skjedde fort så
kan det ikke være mye tvil
om at disse to ville ha
hverandre.
Sverre og Lillemor overtar Ekkeren i 1946 da Lillemors mor Helga dør og her blir de boende de
nærmeste årene. De får tre gutter, Per kommer i 1946, Sverre i 1948 og Helge i 1952.
Hjemmet ble preget av Lillemors musikkglede. Hun var i lange perioder organist i kirken og
dirigent i bygdens sanglag.
Etter noen år som bonde på Ekkeren kommer Sverre til at han vil gjenoppta sjømannsyrket. Fra
1957 og fram til han går av med pensjon arbeider han som styrmann på båter i utenriksfart.
Lillemor og Sverre kjøper seg leilighet i Nittedal på midten av 1970- tallet hvor de bor så lenge de
lever, men de beholder den flotte hovedbygningen på Ekkeren hvor de oppholder seg mye under
sine pensjonistår. Lillemor var døpt Nikoline, var født 16.8.1917 og døde 3.12.2004. Sverre døde 13.11.99, 82 år gammel